Sannhet hos Donald Davidson

av Leif-Runar Forsth

Oppgave til Filosofi hovedfag, 2. spesialområde – Område 4 Språkfilosofi og logikk

Våren 2001

 

Sidenumrene referer til sidenumre i oppgaven. Dette for å lette referanser.

 

Innhold

1 Problemstilling 3

2 Intuisjoner om sannhet 3

3 Tarskis sannhetsteori 4

4 Davidsons bruk av konvensjon T 6

5 Radikal interpretasjon 8

6 Davidson og tradisjonelle sannhetsbegrep 10

7 Kritikk mot Davidson 14

8 Konklusjoner 15

Referanser 17

 

1 Problemstilling

Begrepet “sannhet” (truth) er sentralt i Davidsons filosofi. I “Truth Rehabilitated”, (Davidson 2000:72) sier han:

“Truth is important, then, not because it is especially valuable or useful, though of course it may be on occasion, but because without the idea of truth we would not be thinking creatures, nor would we understand what it is for someone else to be a thinking creature.”“Afterthoughts to A Coherence Theory of Truth and Knowledge” illustrerer at Davidson (1987:136) mener at begrepene sannhet, mening (meaning) og tro (belief) henger sammen:

“If I am right, each of these concepts requires the others, but none is subordinate to, much less definable in terms of, the others.”Sitatene illustrerer også Davidsons filosofiske prosjekt; han har forsøkt å gi et enhetlig bilde av språket, rasjonalitet og forholdet til den verden språket og rasjonaliteten utvikles i.

Davidsons filosofi er preget av utvikling. Han har ofte vært villig til å revurdere tidligere standpunkt og har ikke vært redd for å innrømme feil. Et annet kjennetegn er at han kommer tilbake til de samme problemstillinger, ofte fra andre vinkler, i forskjellige arbeider. Dette er også et uttrykk for hans helhetlige og enhetlige tilnærming. For den som først møter Davidson, i hvert fall gjelder dette meg, kan dette føre til at det ikke alltid er så lett å få tak i hva Davidson egentlig mener i det enkelte arbeid. På den annen side, gjør dette også lesingen av Davidson rikere. Lesingen av en ny artikkel gir ikke bare innsikt i dennes tema, men kan også kaste nytt lys over temaer som Davidson har tatt opp andre steder. Etter hvert kommer Davidsons enhetlige og helhetlige bilde klarere og klarere fram.

Davidson har mange ganger påpekt at to av de som har hatt størst innflytelse på utviklingen av hans filosofi, er Quine og Tarski.

Dette essayet tar for seg Donald Davidsons bruk av begrepet “sannhet”. Det viser hvordan Davidsons behandling av sannhet er en videreføring av Tarskis sannhetsteori og Quines teori om radikal oversettelse. Det drøfter også viktige forskjeller i forhold til disse og forholdet mellom Davidsons bruk av begrepet sannhet og tradisjonelle sannhetsbegrep.

 

2 Intuisjoner om sannhet

I “Metafysikk” sier Aristoteles:

“Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt.Mens å si om det som er at det er, eller om det som ikke er at det ikke er, er sant.”

Dette stemmer godt overens med våre intuisjoner om sannhet.

Sitatet illustrerer to viktige poeng også for Davidsons forståelse av sannhet. Aristoteles knytter sannhet opp til språket (si om ….) og til noe som er eller har hendt i verden (om det som er eller om det som ikke er).

Et viktig mål både for Tarski og Davidson er at en teori om sannhet også skal ta tilbørlig hensyn til våre intuisjoner om sannhet.

 

3 Tarskis sannhetsteori

Tarski (1933:152) sier i innledningen til sitt banebrytende arbeid:

“The present article is almost wholly devoted to a single problem – the definition of truth. Its task is to construct – with reference to a given language – a materially adequate and formally correct definition of the term ‘true sentence’.“I Tarski (1944) gir han en mer populær oppsummering av hovedresultatene fra hans tidligere arbeider.

Tarski forsøker derfor ikke å gi en definisjon av sannhet som er generelt gyldig eller som gjelder for alle språk. Han begrunner dette med, (Tarski, 1944:537):

“We must always relate the notion of truth, like that of a sentence, to a specific language; for it is obvious that the same expression which is a true sentence in one language can be false or meaningless in another.”Tarski ønsker at hans definisjon skal være i overensstemmelse med de intuisjoner som er knyttet til Aristoteles definisjon. Men han ser også at denne type definisjoner får problemer med setninger av typen:

(1)”Denne setningen som står her, er ikke sann”I Tarski (1933:165) konkluderer han drøftingen av sannhet i naturlige språk, med at det er meget tvilsomt om det i det hele tatt er mulig å finne en konsistent bruk av uttrykket ‘sann setning’ i naturlige språk. Han begrenser seg derfor til kunstige språk, fordi som han sier, (Tarski, 1944:542):

“The problem of the definition of truth obtains a precise meaning and can be solved in a rigorous way only for those languages whose structure has been exactly specified.”Slike krav oppfyller ikke naturlige språk. De språk Tarski tar for seg, er undergrupper av (embedded in) naturlige språk. Dvs. at de ord og uttrykk som inngår i det kunstig konstruerte språket, også kan inngå i et naturlig språk som f.eks. norsk. Med sin bakgrunn som matematiker bruker Tarski en matematisk framgangsmåte for å definere sannhet i slike språk. Kravet om en “eksakt spesifisert struktur” betyr at det er bestemt nøyaktig hvilke elementer (ord og uttrykk) som inngår i språket. En del av disse er primære , dvs. de inngår uten at de er definert via andre elementer. Vi må også ha regler for hvordan vi kan definere nye elementer og hvordan vi kan kombinere elementer.

For å definere sannhet går Tarski veien om begrepet “tilfredsstillelse” (satisfaction), (Tarski 1933:189). Konstruksjonen er hentet fra matematikken. Tilfredsstillelse kan da defineres ved at et element tilfredstiller en gitt funksjon hvis setningen blir sann med elementet satt inn i funksjonen. Funksjonen, (Tarski 1933:190):

(2)x + 2 = 3med den frie varabel x, er tilfredstillt for elementet x =1, fordi setningen

(3)1 + 2 = 3er sann. På tilsvarende måte kan vi ha uttrykk med flere variable og helt andre typer funksjoner. I de språk vi her ser på (verbale språk som er undermengder av naturlige språk) vil setningene ikke inneholde frie varable, men elementene i språket. Setningen (3) kan da uttrykkes som:

(4)En pluss to er tre.Denne setningen vil være sann uansett hvilke verdier andre elementer har, og er derfor sann for alle objekter. (Jf. at 1 + 2 = 3 uansett hvilke verdier andre variable har). Utfra en slik tankegang definerer Tarski (1944:548) sannhet slik:

“A sentence is true if it is satisfied by all objects, and false otherwise.”

Som Tarski (1944:548) selv bemerker, kan kan det synes merkelig å gå veien om tilfredsstillelse for å derfinere sannhet. Årsaken er av matematisk natur, sammensatte setninger kan konstrueres ut fra enklere setningsfunksjoner (jf. fra funksjoner som: pluss, større enn osv.), men kan ikke alltid konstrueres fra enklere setninger. Bruk av tilfredsstillelse og setningsfunksjoner som utgangspunkt framfor sannhet og setninger, gir derfor en generell rekursiv metode som kan brukes til å definere sannhet også for komplekse setninger.

På denne måten blir sannhet noe som er definert utenfra det språket vi ser på. Dette kan illustreres med at selv en setning som (3) ikke er sann av seg selv. Vi må ha bestemt oss for hva 1, 2 og 3 betegner og hva operasjoner som + og uttrykk som = betyr før vi kan konkludere om (3) er sann eller ikke. Dette gjør vi i et språk utenfor den matematikk som inneholder uttrykk som (3). Et slikt språk kaller Tarski (1944:545) for et metaspråk. Vi bruker derfor et metaspråk (her norsk) mens vi snakker om språket som brukes i (3) (objektspråket som bruker tallene 1, 2, 3 og uttrykkene + og =), for å bestemme hva som skal være sant i objektspråket. Fra dette følger også Tarskis (1944:546) krav om at metaspråket må være “essensielt rikere” (‘essential richness’) for at det skal kunne brukes til å definere sannhet i et objektspråk. Dette betyr at vi for å kunne definere sannhet i et (objekt) språk, må ha et tilstrekkelig rikere metaspråk som (objekt) språket er en del av eller kan oversettes til. Vi kan da si det slik:

(5) “1 + 2 = 3” er en sann setning i objektspråket hvis og bare hvis vi (i metaspråket) kan slå fast at 1 + 2 = 3Generaliserer vi dette, er vi framme ved Tarskis (1944:545) konvensjon T:

(T) X is true if, and only if, p.

X er her en setning i objektspråket og p en setning i metaspråket. Tarskis (1944:539) berømte setning lyder på norsk:

(6) ‘Snø er hvit’ er sann hvis, og bare hvis snø er hvit.

Den første ‘Snø er hvit’ er en setning i objektspråket og den andre i metaspråket. Metaspråket kan her være vårt daglignorsk, der vi mener at snø er hvit. Tarski bruker derfor vårt daglige språk til å velge ut de setninger i objektspråket som skal være sanne. Han har derfor ingen direkte kobling fra objektspråket til “virkeligheten” via en referanse eller ekstensjon, bare til en tilsvarende setning i metaspråket.

Setningen i metaspråket definerer ikke hva sannhet er i objektspråket, den brukes bare til å bestemme hvilke setninger i objektspråket som skal være sanne. Sannhet i objektspråket defineres ved ekstensjonen (i objektspråket) til det metaspråklige uttrykket “sann”. Sannhet er dermed et primært begrep i objektspråket som innføres vha. metaspråket og som ikke defineres via andre begrep i objektspråket.

Tarskis definisjon tar derfor ikke opp hvordan vi i metaspråket kan bestemme om en setning er sann. Her nøyer han seg med å få overenstemmelse med våre intuisjoner (som var hans mål). Tarskis sannnhetsteori er derfor en rent semantisk sannhetsteori.

Opppsummert kan vi da si at Tarski gjør følgende med det naturlige språket: Med utgangspunkt i det naturlige språket som metaspråk, velger han ut visse typer utsagn som kan sies å være sanne og som ikke gir inkonsekvenser eller paradokser som f.eks. setningen i (1). I tillegg må det være utsagn som kan tilfredstille eller bygges opp fra setningsfunksjoner. Disse tar så Tarski over i et formelt språk som da er et delspråk av det naturlige. Tarski har da bare definert sannhet relativt til dette formelle språket og ikke generelt eller for andre språk.

4 Davidsons bruk av konvensjon T

I “A Coherence Theory of Truth and Knowledge” sier Davidson (1983:309):

“There is more to truth than Convention T; there is whatever carries over from language to language or speaker to speaker.”I “The Folly of Trying to Define Truth” sier Davidson (1996:270):

“At the same time Tarski solved one problem he emphasized another: that he had not, and could not, given the constraints he accepted, define or fully characterize truth.”I “The Structure and Content of Truth” formulerer Davidson (1990:294) hvordan han kan bruke Tarskis resultater videre:

“But there is nothing to prevent us from working within Tarski’s systems while acknowledging that the truth predicates may have further essential properties, as long as we make no use of the unspecified properties. In this way, we can take full advantage of Tarski’s technical achievement while not treating the contents of his theories as “empty” or “merely” formal.”I sitt filosofiske prosjekt har Davidson brukt Tarskis resultater på to forskjellige måter. Den første er å utvide Tarskis teori til også å gjelde de naturlige språk. Den andre er å bruke en Tarskis formalisme i sin radikale interpretasjon.

I “Truth and Meaning”, (Davidson 1967), argumenterer Davidson for at Tarski hadde gitt opp for lett og foreslo at filosofer burde utvide Tarskis sannhetsteori også til de idiomer i naturlige språk som så vanskelige ut å inkludere i en sannhetsteori. Davidson (1967:35) oppsummerer dette slik:

“I have taken an optimistic and programmatic view of the possibilities for a formal characterization of a truth predicate for a natural language.”Davidson (1999a:36) gikk selv løs på prosjektet med stor optimisme. Han tok for seg en bok med det mål å gi hver setning en logisk form som tillot å inkludere den i en sannhetsteori a la Tarski. Det Davidson her gjorde, var å bruke det naturlige språk som metaspråket samtidig som det også var objektspråket eller i hvert fall svært likt objektspråket. Det stred mot Tarskis krav om at metaspråket måtte være vesentlig rikere enn objektspråket. Hos Tarski var også sannhet noe som kom inn i objektspråket fra metaspråket via konvensjon T, mens Davidsons forsøk antagelig ville medføre at objektspråket selv ga sannhetsbetingelsen. I tillegg måtte Tarski gå omveien om tilfredsstillelse av setningsfunksjoner for å kunne definere sannhet. Det er langt fra opplagt hvordan dette kan (eller om det kan), utvides til andre typer setninger enn de Tarski så på. Det Davidson nå prøvde på, møtte de vanskeligheter som gjorde at Tarski (1933) konkluderte med at det var tvilsomt om noe slikt i det hele tatt var mulig. Davidson (1999a:36) forteller hvordan prosjektet endte:

“After failing miserably on the first sentence, we gave up.”I den seinere artikkel “Truth Rehabilitated” oppsummerer Davidson (2000:69) noen årsakene til at et slikt forsøk vanskelig kunne lykkes:

“Disquotation cannot, however, pretend to give a complete account of the concept of truth, since it works only in the special case where the metalanguage contains the object language. But neither object language nor metalanguage can contain its own truth predicate. In other words, the very concept we want to explain is explicitly excluded from expression in any consistent language for which disquotation works.…

As long as the language has the equivalent of a first order quatificationional structure and no decision method, there is no way to define truth for it except by introducing a sophisticated version of reference, what Tarski called satisfaction.”

Davidsons forslag førte imidlertid til at både han selv og en rekke andre filosofer forsøkte å inkludere stadig større deler av det naturlige språk i et Tarski liknende formalspråk, dvs. med sannhet definert også for disse delene av det naturlige språk. Selv om en ikke har lykkes med Davidsons ambiøse forsøk på å inkludere hele det naturlige språk, har en kommet langt utover det Tarski fikk til med sin formalisme.

Hva kan da disse formale språk brukes til? Mange vitenskaper bruker formale språk av Tarski lignende type til å beskrive og utvikle sine resultater. En del av vår kunnskaper fåes via vitenskapen og en sannhetsteori som kan si oss noe om og når de vitenskaplige setninger er sanne, har derfor verdi utover språkfilosofien.

I “Radical Interpretation” viser Davidson (1973) en helt annen måte å bruke konvensjon T på (radikal interpretasjon presenteres nærmere i kapittel 5). Han bruker formalismen fra Tarskis konvensjon T, men snur om på grunnlaget for denne. Situasjonen er nå at to språkbrukere er i en felles situasjon der de begge ytrer en setning de oppfatter som sann om situasjonen. F.eks. vil en nordmann si “Det regner” mens en tysker vil si “Es regnet”. Vi har da et triangel bestående at de to utsagnene og situasjonen. I konvensjon T språk kunne vi da sette opp forholdet mellom de to utsagnene slik:

(7) ‘Det regner’ er sant hvis og bare hvis ‘Es regnet’ er sant.

Begge de to uttrykkene i ‘ ‘ er nå å forstå som semantiske uttrykk i hvert sitt språk, norsk og tysk. I Tarskis formalisme kan vi oppfatte begge de to utsagnene som å være i formale objektspråk (som er delmengder av de respektive naturlige språk). Vi kan derfor også ha metaspråk tilhørende disse og som oppfyller Tarskis krav. Det vil derfor være mulig (i prinsippet) for hvert av disse objektspråkene å definere sannhet slik Tarski gjør. Det er imidlertid en vesentlig forskjell, vi har i (7) ikke noen kobling til et metaspråk som kan gi oss hvilke setninger i objektspråkene som er sanne, koblingen er kun mellom de to objektspråkene. Det er her Davidson kommer med sitt nyskapende grep. Han kombinerer Quines teori for radikal oversettelse med Tarskis sannhetsteori til sin teori for radikal interpretasjon.

 

5 Radikal interpretasjon

Davidson (1973:134) sier i “Radical Interpretation” om sitt grep:

“What I propose is to reverse the direction of explanation: assuming translation, Tarski was able to define truth; the present idea is to take truth as basic and to extract an account of translation or interpretation.”Davidsons mål her er ikke å utvikle Tarskis sannhetsteori videre, men å bruke hans formalisme som utgangspunkt for en sannhetsteori for språklig mening. Han gjør dette, (Davidson 1973:127) ved å ta utgangspunkt i den ekstra-linguistiske situasjon som foreliggger når språket brukes eller læres. Situasjonen er Quines (1960) radikale oversettelsessituasjon: En oversetter skal forsøke å lage en oversettelsesmanual for et, for henne, fullstendig ukjent språk (objektspråket) til sitt eget (subjektspråket). Måten å gjøre dette på er da å observere språkbrukeren i en rekke situasjoner der han bruker språket. Oversetteren vil da finne sammenhengene mellom språket og de situasjoner det brukes. Davidson er ikke tilfreds med en oversettelsesmanual som kan komme ut av Quines prosjekt. Han vil ha en teori som i prinsippet gjør det mulig å oversette mellom de to språkene uten å forstå noen av dem. Davidson (1973:135) går da veien om T-setninger av formen:

“(T)’Es regnet’ is true-in-German when spoken by x at a time t if and only if it is raining near x at t.”Ved å vite eksakt hvilke situasjoner taleren holder slike setninger for sanne, kan vi etter hvert vite sannhetsbetingelsene for setningene. Ved å sammenligne med hvordan vi ville uttrykke oss i den gitte situasjonen når vi sier det vi tror er sant, vil vi få en tolkning av utsagnet. Som Davidson (1983:318) sier i “A Coherence Theory of Truth and Knowledge”:

“Your utterance means what mine does if belief in its truth is systmatically caused by the same events and objects.”Men det er noen krav som må være oppfylt for at dette skal gå. For det første må vi anta at talerne holder setningene for sanne (velvillighets (charity) prinsippet). Davidson (1999k:47) definerer charity slik:

“I call this a form of ‘charity’ in the sence that it assumes meanings are more or less the same when relevant verbal behaviours are the same. The other aspects of charity is the assumption of a degree of rationality (consistency) on the part of a speaker.”Kravet er ikke at hver setning skal ha full eller optimal overensstemmelse, men, (Davidson 1973:139), at:

“This criterion is that the totality of T-sentences should (in the sense described above) optimally fit evidence about sentences held true by native speakers.”For det andre innbefatter en slik framgangsmåte at vi antar at taleren bruker en logikk og en rasjonalitet som er forståelig for oss slik at det er mulig for oss å tolke språkbruken. Davidson (1983:316) sier det slik:

“We have no choice, Quine has urged, but to read our own logic into the thoughts of a speaker.”I “The Structure and Content of Truth”, sier Davidson (1990:320) hva som ligger i en slik antagelse:

“The possibility of understanding the speech or actions of an agent depends on the existence of a fundamentally rational pattern, a pattern that must, in general outline, be shared by all rational creatures.”Davidson har da erstattet Tarskis bikondisjonale kobling mellom objektspråket og metaspråket med antagelsen om at de to språkbrukerne begge holder sine utsagn for sanne i den samme språkbruksituasjon. Dette er en antagelse som ligger utenfor disse to objektspråkene og som kan legges på disse tilsvarende som ved Tarskis kobling til metaspråket. Hvis Tarksis mer formelle krav (tilfredsstillelse m.m.) også oppfylles, kan dette gi en konsistent sannhetsteori a la Tarskis.

Men det er en stor forskjell i tillegg, Tarski har eksakt en-til-en referanse mellom utsagn i objektspråket og i metaspråket. Davidson har “optimally fit” i totaliteten. Han får derfor ikke sannhet for hver enkel setning, bare at setningene for det meste (dvs. de fleste) er sanne, hvem som helst av dem kan i prinsippet være falsk.

Tarski gir en konsistent form for definisjon av sannhet innen sine formelle språk. Denne sier imidlertid intet om overføring av sannhet mellom to formelle språk. Tarski sier tvert om at noe som er sant i et språk kan være falskt eller meningsløst i et annet. Selv om Davidson bruker Tarskis formalisme, gjør han nærmest det stikk motsatte. Sannhet er noe som er felles for de to språkene via den felles språkbrukersituasjonen.

Både for Tarski og Davidson kommer sannhet inn i det aktuelle språket utenfra. For Tarski fra metaspråket og for Davidson fra trianguleringssituasjonen og velvillighetsantagelsen.. Da for Davidson hver (eller i hvert fall de fleste) setning kan være falsk, kan Davidson ikke få noen motsetningsfri definisjon av sannhet innen et språk slik Tarski kunne. Sannhet eller “sann setning” er derfor ikke definert i Davidsons språk. Det ligger som et primært begrep hos språkbrukeren. Davidson (1999a:65) sier det slik om begrepet sannhet:

“A case can be made for the view that this is as fundamental a concept as any we have, for without it we would have no concepts at all.”Det er derfor et markert skille mellom de to måtene Davidson bruker Tarskis konvensjon T på. I den første følger han Tarski, men utvider språkene som kan ha en konsistent definisjon av “sann setning”. I den andre bruker han språkbrukernes oppfatning av sannhet til grunn. Disse har en forståelse av hva det betyr at en setning er sann eller ikke, og derfra kan den radikale tolkning starte. Både hos Tarski og Davidson er sannhet noe primært, men hos Tarski er det det i språket, mens hos Davidson (i den radikale tolkningen) i språkbrukerne.

I Quine (1999) og Davidson (1999b) tar begge to opp på hvilke områder de er uenige. De er enige om at Davidsons radikale tolkning er en videreutvikling av Quines radikale oversettelse og ikke i motstrid. Den største forskjellen ligger i hvor de legger meningen av et utsagn. For Quine ligger det nærmere hjernen i den kausale kjeden, ved sanseinntrykket. For Davidson ligger det ved starten, ved det noe som forårsaker sanseinntrykket. I Davidson (1999c:107) sier han om dette:

“The type of cause repeatedly singled out as the cause of assent to a given perceptual sentence then constitutes the content of that sentence and of the belief that sentence can be used to express.”Davidson (1999i:732) oppsummerer selv sine ideer slik:

“Triangulation emphasizes the importance of shared experiences where the fact of sharing registers on the sharers.…

What determines the contents of our thoughts and utterances is not confined to what is within the skin. Our thoughts neither create the world nor simply picture it; they are tied to their external sources from the beginning, those sources being the community and the environment we know we jointly occupy.”For Davidson tar derfor den radikale tolkning utgangspunkt i en kausal relasjon til språkbruksituasjonen. Antagelsen om den “external source” som kausal kilde til språket, gir også objektivitet: Det er noe der ute som vi alle (dvs. de som kommuniserer via språket) sanser.

I den radikale tolkning får sannhet et slags konsensus definisjon (i prinsippet kan den være mellom kun to personer). Vi kan spørre om det er denne form for sannhetsteori Davidson legger til grunn. Vi kan også spørre om det er tilfredstillende med en slik form for sannhetsteori som grunnlag. Vi kan også spørre om det er noen sammenheng mellom “sann setning” slik det presist kan defineres innen et språk (ved ekstensjon a la Tarski) i Davidsons første måte å bruke konvensjon T på og språkbrukerens oppfatning av sann setning som ligger til grunn i den radikale tolkning. Før vi kan svare på disse spørsmålene, må vi se nærmere på Davidsons oppfatning av sannhet og de mer tradisjonelle sannhetsteorier og begrep.

 

6 Davidson og tradisjonelle sannhetsbegrep

I sin “Intellectual Autobiography”, sier Davidson (1999a:65):

“Correspondence theories, coherence theories, pragmatic theories, minimalist and deflationary theories of truth all seemed to me to fall short.”Men Davidson har ikke hele sin tid vært like negativ til de mer tradisjonelle sannhetsteoriene.

I “True to the Facts”, (Davidson 1969: 37), forsvarer han en versjon av korrespondanseteorien. Han mener der at sannhet kan bli forklart ved å appellere til en relasjon mellom språket og verden. Davidson (1969:48) bruker ikke her en mer intuitiv form for korrespondanse, men en slags korrespondanse ved hjelp av Tarksis konsept om tilfredsstillelse. Dvs. variable som settes inn og som kan tilfredstille setningsfunksjonene, er ord som er navn på ting eller hendelser i verden. Han gikk så til dels vekk fra denne oppfatningen. F.eks. i Davidson (1999j:17) formulerer han det slik:

“There is nothing for true sentences to correspond to, neither is there anything for them to represent.”Seinere har Davidson (1999m:157) igjen åpnet for en viss form for korrespondanseteori, i tråd med sine tidligere tanker:

“Pushed to think of this once more, I have a new thought.…

we need only to match up the names with objects in the same way satisfaction matches up variables with objects.”I “A Coherence Theory of Truth and Knowledge” forsvarer Davidson (1983:307) det han kaller for en mild koherensteori for sannhet og kunnskap. Davidson (1983:308) tar her sannhet som et primitivt (primært) begrep relativt til et språk og en taler. Davidsons (1983:309) koherensteori inkluderer en korrespondanseteori:

“So if a coherence theory of truth is acceptable, it must be consistent with a correspondence theory.”I en “Afterthoughts” til denne artikkelen, (Davidson 1987:135), går han fra deler av det han tidligere hevdet. Han sier:

“I thought then that the fact that in characterizing truth for a language it is necessary to put words into relations with objects was enough to give some grip for the ideas of correpondence; but this now seems to me a mistake.”Davidson (1987:135) går fra å betegne sin teori for en koherensteori fordi denne betegnelsen ofte brukes om oppfatninger om at virkeligheten og sannhet er tankekonstruksjoner og at alt som teller som bevis må komme fra den samme totaliteten av bevis som den hører til. Davidson (1987:135) konkluderer:

“My emphasis on coherence was misplaced; calling my view a ‘theory’ was a plain blunder.”Hva mener så Davidson og hvordan kan hans teori plasseres i forhold til de tradisjonelle betegnelsene som også han selv har brukt? Hvilket virkelighetsbilde har Davidson? Davidson (1999h:19) sier at han holder våre perseptuelle overbevisninger for sanne, fordi:

“These I hold to be in the main true because their content is, in effect, determined by what typically causes them.…

The point is that I believe in the ordinary notion of truth: there really are people, mountains, camels and stars out there, just as we think there are, and those objects and events frequently have the characteristics we think we perceive them to have. Our concepts are ours, but that doesn’t mean that they don’t truly, as well as usefully, describe an objective reality.”Men hvordan definere sannhet og finne ut hva som er sant? I “The Folly of Trying to Define Truth” sier Davidson (1996:264) at begrepet “sannhet” ikke lar seg definere ved hjelp av andre begrep. Sannhet er et primært begrep, uten dette:

“we would not have any concepts at all.”Han slutter seg til Tarski om at sannhet bare kan defineres presist for formelle språk og da via teknikker som Tarskis. Davidson (1996:275) mener at mye av forvirringen omkring forsøkene på å definere sannhet skyldes at:

“We still fall for the freshman fallacy that demands that we define our terms as a prelude to saying anything further with or about them.”I “Truth Rehabilitated”, tar Davidson (2000:65) opp:

“why the concept of truth should be restored to its key role in our understanding of the world and of the minds of agents.”Veien går via Tarksis formalisme kombinert med Davidsons radikale tolkning. I sin “Intellectual Autobiography”, sier Davidson (1999a:65):

“Tarski’s T-sentences are made for this job, since the totality og T-sentences for a given language exhaust the extension of a truth predicate. Thus the work of supplying an empirical content for the concept of truth is what radical interpretation is designed to deliver.”Sagt med andre ord: Tarskis formalisme er tilstrekkelig til å definere og bruke begrepet “sannhet” innen et definert språk. Men Tarski tar som utgangspunkt at de sanne setningene er gitt i metaspråket. Davidson sier at den radikale tolkningen skal plukke ut, empirisk, hvilke setninger dette er. Hos Davidson er det naturlige språk metaspråket, og objektspråket nærmer seg metaspråket. Hvis Davidson da lykkes, nærmer vi oss en konsistent sannhetsteori også for et naturlig språk, der sannheten er gitt empirisk.

Davidson mener at triangelsituasjonen taler, lytter og språkbruksistuasjonen danner utgangspunktet for utvikling av språket og tenkningen. Ved gjentatte ganger å oppleve setninger uttalt om en hendelse, f.eks. at “Vannet i kjelen koker”, vil vi forstå når denne brukes og dermed hva setningen betyr. Dette vil også føre med seg en forståelse av forskjellen mellom denne situasjonen og situasjonen der vannet i kjelen ikke koker.

I dette ligger at vi danner oss en forståelse av om setningen “Vannet i kjelen koker”s sannhetsbetingelse. Den er sann hvis den sies i samme situasjon der vi har lært at den brukes, usann ellers. For å ha en slik forståelse, må vi være tenkende vesener, vi må minimum kunne holde i bevisstheten setningen og dens språkbruksituasjon og kunne sammenligne denne med den nye situasjonen. Tenkning forutsetter derfor innhold. For å kunne ha et begrep om sannhet, må vi derfor kunne ha en tanke om at noe må kunne være tilfelle. Dvs. at vi kan bli overrasket hvis det ikke er slik. For å ha et begrep om sannhet må vi da også ha et begrep om en objektiv virkelighet. I eksemplet at vi kan ha en tanke om at vannet i kjelen kan koke, uansett om vi tror det eller ikke.

Davidsons resonnement er da at sannhet forutsetter tenkende vesener. Tenkningen forutsetter igjen språk. Språket forutsetter kommunikasjon. Kommunikasjon forutsetter oss selv, andre mennesker (eller i hvert fall ett) og en språkbruksituasjon. Konklusjonen er da at sannheten forutsetter at følgende eksisterer: Vi, den andre vi kommuniserer med, en situasjon å kommunisere om (dvs. ofte en ytre verden utenom oss selv og den andre) og vår tenkeevne . I “The Structure and Content of Truth”, sier Davidson (1990:279):

“Nothing in the world, no object or event, would be true or false if there were not thinking creatures.”Disse tankene tar han videre opp i “The Problem of Objectivity” der hans hovedtema er, (Davidson 1994:204):

“What explains our grasp of the concept of objective truth?”

Han følger der sitt tidligere resonnement om at tenkning forutsetter språket som er lært i tiranguleringsituasjoner. For å kunne stille spørsmålet om verdens eksistens, må vi ha et språk og en tenkeevne som forutsetter eksistensen av oss selv, et annet menneske og i hvert fall at det er et eller annet i tillegg i verden. En global skeptisisme får derfor ikke innpass. Den semantiske sannhet hos Davidson blir dermed også en epistemologisk sannhet. Davidsons epistemologiske sannhet er imidlertid åpen for feilsutninger i de enkelte tilfeller. Det er bare helhetlig våre oppfatninger, formulert i vårt språk, er epistemologisk riktige. I “The Structure and Content of Truth”, oppsummerer Davidson (1990:325) det slik :

“The ultimate source of both objectivity and communication is the triangle that, by relating speaker, interpreter, and the world, determines the contents of thought and speech. Given this source, there is no room for a relativized concept of truth.”Davidsons semantiske sannhetsteori blir da også en metafysisk sannhetsteori. Som tidligere kommentert, kan ikke Davidsons framgangsmåte si oss med sikkerhet at et enkelt utsagn er sant, bare at helheten for det meste er sann. Tilsvarende metafysisk, Davidsons framgangsmåte kan føre oss mot en helhetlig struktur eller sannhet. I “The Method of Truth in Methaphysics”, (Davidson 1977:199), oppsummerer han selv dette slik:

“In sharing a language, in whatever sense this is required for communication, we share a picture of the world that must, in its large features, be true. It follows that in making manifest the large features of our language, we make manifest the large features of reality. One way of pursuing methaphysics is therefore to study the general structure of our language.”Davidsons (1999l:135) oppfatning er at:

“I think the mutual support of our perceptual believs is all we have, and all we need.”

Til dette kan vi selvsagt innvende at vi likevel ikke kan være sikre på at det vi og andre har observert og dannet oss et felles språk om, virkelig er sant. Davidson (1999d:163) besvarer denne innvending slik:

“To say we do not really know something unless we know that we know sounds like a request for a “guarantee” that we are right, something we cannot reasonably expect to find.”Davidsons sannhetsteori går derfor fra Tarskis sannhetsteori for et formelt språk og menneskers tolkning av hverandres utsagn (radikal interpretasjon), til en teori om sannhet også i naturlige språk. Den sannheten som kan beskrives i naturlige språk, er ifølge Davidsons resonnement, også en epistemologisk og metafysisk sannhet.

Vi kan her stille spørsmålet om i hvilken grad mangelen på en presis definisjon av sannhet i de naturlige språk, svekker Davidsons epistemologiske og metafysiske konklusjoner. Til dette kan vi svare at Davidsons resonnement kan føres tilbake til de formelle språk som brukes i en del vitenskaper. Dette ville svekke innvendingen om mangel på presisjon. De vitenskaplige språk (som er delmengder av de naturlige språk) ville da kunne gi oss sannheter som da også blir epistemologiske og metafysiske.

To svakheter i Davidsons resonnement er forutsetningen om at tenkning forutsetter språk og at språket i hovedsak er auditivt (kontra visuelt). Dette drøftes videre i kapittel 7.

Utfra gjennomgangen i kapittel 4, 5 og 6 ser vi at Davidsons sannhetsteori ikke passer helt inn i de tradisjonelle inndelingene. Fra Tarskis formalisme har han med seg at det må være intern konsistens mellom utsagnene, dvs. en slags koherensteori. Fra trianguleringen har han med seg en kobling til en ytre virkelighet, dvs. en slags referanse- eller korrespondanseteori. Men da Davidson ikke nødvendigvis har sannhet for de enkelte utsagn, blir hans teori verken en ren koherens- eller korrespondanseteori. Språkbrukernes enighet peker mot en konsensusteori. Men i Davidsons teori skyldes enigheten koblingen til virkeligheten og en felles form for rasjonalitet. Den er derfor heller ikke noen ren konsensusteori. Davidson har nærmet seg og behandlet problemstillingen på tildels helt nye måter og det er derfor ikke å undres over at hans sannhetsteori da heller ikke passer helt inn i tidligere klassifiseringer.

 

7 Kritikk mot Davidson

Det kan stilles spørsmål til to av hovedforutsetningene i Davidsons resonnementer.

Den første er om tenkningen forutsetter et språk slik Davidson påstår. Vi kan forestille oss at vi kan tenke direkte i de bilder som vi også kan se i en språkbruksituasjon. I eksemplet over kan vi ha sett at vann i en kjele koker når den står over et bål. Vi kan da også ha en forventing om at vannet koker når vi ser en vannkjele over et bål. Men hvis vi ser vannet ikke koker og vi blir overrasket, kan vi konkludere at vi har tenkt, at vår tanke har hatt et innhold og at vi har hatt en slags forestilling om sannhet. Hvis dette er riktig, så vil Davidsons oppfatning ikke være riktig (dvs. om at språket og opplæring via triangelsituasjonen er nødvendig for tenkning). På den annen side styrker dette eksemplet Davidsons oppfatning av at sannhet er et primært begrep som vi kan holde uten at det defineres via andre begrep. I eksemplet kunne vi jo holde det selv uten språk. Eksemplet bekrefter også Davidsons oppfatning om at tenkning forutsetter en slags forståelse av sannhet.

Det andre spørsmålet kan stilles til Davidsons oppfatning om at språket ikke representerer det det omtaler, det er mer en kausal kjede fra språkbruksituasjonen til vårt språk. I Davidson (1999g:667) godtar han at:

“Maps and pictures can legitimately be said to represent what they picture or map.”Men han tilføyer, (Davidson 1999g:668):

“I do, however, bridle the idea that any expression represents any object or event. The only direct manifistations of language are utterances and inscriptions, and it is we who imbue them with significance. So language is at best an abstraction, and cannot be a medium through which we take in the world nor an intermediary between us and reality.”Men språket fungerer også slik at ord og setninger kan framkalle bilder inne i oss. For eksempel at vi ved å høre ordet “Danmark” kan se for oss kartet av Danmark. Davidson godtar at kart kan representere det de avbilder. Men hvis ord kan gi bilder inne i oss, kan også ord fungere som et “intermediaray” mellom virkeligheten og bildet av denne inne i oss. Ord kan dermed, på noe liknende måte som et kart, delvis også fungere som en representasjon. Hvis det er så at språket er et middel til å framkalle bilder inne i oss, så fungerer (er noe mer) språket på en annen måte en det som ligger til grunn for beskrivelser a la Tarski (og dermed delvis også for Davidson) .

Davidson godtar at tegninger som kart representerer ting. Men vi kan gå fra et representerende bilde til et symbolsk bilde som inneholder noe av det det representerer, jf. kinesiske skrifttegn. Det vil si at et bildespråk kan representere. Det auditive språket vil derimot være mer kausalt, slik Davidson mener.

Disse innvendigene svekker heller ikke Davidsons påstand om at vi må ha et slags begrep om sannhet for å kunne tenke.

Hvis innvendingene er riktige, vil de ikke gjøre Davidsons teori ugyldig. De vil, som nevnt, bekrefte viktige deler av Davidsons resonnement. Men de vil medføre at Davidsons oppfatning om språket og om tenkning er for begrenset. Dette vil ikke først og fremst svekke hans semantiske teori, men mer hans epistemologiske og metafysiske konklusjoner. Dette fordi en tenkning uten språk og et annet type språk (f.eks. mer visuelt) vil gi andre epistemologiske tilganger enn via det språk som dannes via Davidsons triangulering. På den annen side vil store deler av de vitenskaplige språk være utviklet slik Davidson beskriver, og hans epistemologiske og metafysiske beskrivelser vil kunne gjelde for disse deler av de naturlige språk.

 

8 Konklusjoner

Davidsons arbeider om sannhet tar utgangspunkt i Tarskis sannhetsteori. Dette arbeidet føres videre på tre hovedområder.

Det første er basert på Davidsons forslag om at Tarskis sannhetsteori også kunne utvides til naturlige språk, stikk i strid med det Tarski selv hadde konkludert. Davidsons første forsøk på dette mislyktes. Men hans forslag førte til en rekke positive resultater. Davidson og andre har utvidet Tarkskis teori til stadig nye deler av det naturlige språk. Men det er et åpent spørsmål om prosjektet noen gang vil føre helt fram. Som Davidson (1999g:688) selv sier:

“I have seen no convincing proof that this is impossible, but it well may be impossible. Meanwhile, much is learned by trying.”Det andre prosjektet var å bruke Tarskis formalisme til å utvikle en teori om mening for naturlige språk. Prosjektet med radikal tolkning tok utgangspunkt i at sannhet var et primært begrep for språkbrukerne. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad dette illustrerer hvordan en virkelige tilegner seg et språk. Som Davidson (1999m:159) sier:

“One of these issues that have been raised in the present volume is whether the methods of radical interpretation bear any serious resemblances to the way the mind works in acquiring a language or grasping the sense of utterances. I confess I haven’t thought much about this. I have said repeatedly that I very much doubted that my armchair speculations had much to do with how mind actually copes with speech.”Det ligger utenfor essayets problemstilling å ta opp de spørsmål Davidson her reiser. Vi nøyer oss med å konkludere at hans prosjekt med radikal interpretasjon synes i det minste til å ha bidratt til en økt forståelse av hvordan vi tilegner oss et språk og hvordan vi forstår andre språkbrukere. Og for å sitere Davidson ord over, det har bidratt til at mye har blitt lært.

Det tredje området er Davidsons bidrag til økt forståelse av sannhet. Davidson har konkludert at uten et grunnleggende og primært begrep eller forståelse av sannhet, ingen språk eller tanke. Han har klarlagt sammenhengen og overbevisende argumentert for at triangelet: en ytre situasjon, en taler og en lytter, er nødvendig for utviklingen av et språk. På denne måten har hans prosjekt også betydning for vår epistemologiske og metafysiske oppfatninger av sannhet.

Det kan innvendes mot Davidson at hans beskrivelse av tenkning er for begrenset, den konsentrerer seg for mye om språket slik det er utviklet auditivt. En mer visuell utvikling av språk vil kunne gi at språket i større grad er en direkte representasjon av ting og hendelser i verden. Antar vi at mennesker kan tenke direkte i bilder, utfra slik de har observert verden, faller også noen av Davidsons argumenter for at språket er nødvendig for tenkning. Men hans poeng om sannhet som primært begrep beholdes, det får bare i tillegg et billedmessig innhold framfor et rent semantisk. Hans oppfatning av tenkning vil heller ikke dekke hele tenkningen slik Davidson påstår, men viktige deler av den.

 

Referanser

Aristoteles: Metafysikk. Aristotelessitatet i kapittel 2 er tatt fra Tarski (1944:538).

Brandon, R.B. (Ed.): Rorty and his Critics, Blackwell, Oxford UK og Cambridge USA, 2000

Davidson, D.: Truth and Meaning, 1967. I Davidson (1984)

Davidson, D.: True to the Facts, 1969. I Davidson (1984)

Davidson, D.: Radical Interpretation, 1973. I Davidson (1984)

Davidson, D.: The Method of Truth in Methaphysics, 1977. I Davidson (1984)

Davidson, D.: Essays on Actions and Events, Clarendon Press, Oxford, New York, 1980

Davidson, D.: A Coherence Theory of Truth and Knowlegde, 1983. I Le Pore (1986)

Davidson, D.: Inquiries into Truth & Interpretation, Clarendon Press, Oxford, New York, 1984

Davidson, D: A Nice Derangement of Epitaphs, 1986. I Le Pore (1986)

Davidson, D.: Afterthoughts to A Coherence Theory of Truth and Knowlegde, 1987,

I Malakowski (1990). Her tatt fra Ramberg (2001).

Davidson, D.: The Structure and Content of Truth,

The Journal of Philosophy, V. LXXXVII, No. 6, June 1990, p. 279-328Davidson, D.: The Problem of Objectivity, 1994.

Først presentert ved Institute for Philosophy, the Catholic University of Leuven. Her tatt fra Ramberg (2001).Davidson, D.: The Folly of Trying to Define Truth,

The Journal of Philosophy, V. XCIII, No. 6, June 1996, p. 263-278Davidson, D.: Intellectual Autobiography of Donald Davidson, 1999a. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to W. V. Quine, 1999b. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to John Mc Dowell, 1999c. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to Barry Stroud, 1999d. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to Pascal Engel, 1999e. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to Richard Rorty, 1999f. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to Stephen Neale, 1999g. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to James Higginbotham, 1999h. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Reply to Dagfinn Føllesdal, 1999i. I Hahn (1999)

Davidson, D.: Is truth a goal of inquiery? Discussion with Rorty, 1999j. I Zeglen (1999)

Davidson, D.: Reply to Kirk Ludvig, 1999k. I Zeglen (1999)

Davidson, D.: Reply to Roger F. Gibson, 1999l. I Zeglen (1999)

Davidson, D.: General comments, 1999m. I Zeglen (1999)

Davidson, D.: Truth Rehabilitated, 2000. I Brandon (2000). Her tatt fra Ramberg (2001)

Hahn, L. E.: (Ed.): The Philosophy of Donald Davidson, Open Court Publishing

Company, Chicago and La Salle Illinois, USA, 1999Harnish, R. M. (Ed.): Basic Topics in the Philosophy of Language,

Harvester Wheatsheaf, Arizona, USA, 1994:Hume, D.: A Treatise of Human Nature.

Her tatt fra Kopisamling til Grunnfag i Filosofi, Universitetet i Oslo, 1999

Le Pore, E. (Ed.): Truth and Interpretation, Blackwell, Oxford UK og Cambridge USA, 1986

Malakowski, A.: Reading Rorty, Blackwell, Oxford UK og Cambridge USA, 1990

Ramberg, B. J. (red.): Artikler av Donald Davidson,

Artikler delt ut på seminar om Davidson, Universitetet i Oslo, Våren 2001Quine, W.V..: Word and Object, MIT Press, USA, 1960

Quine,W. V.: Where Do We Disagree?, 1999. I Hahn (1999)

Tarski, A.: The Concepts of Truth in Formalized Languages, 1933 (på polsk).

Gjengitt (på engelsk) i Tarski (1956), p. 152-278Tarski, A.: Logic, Semantics, Metamathematics, Clarendon Prexs, Oxford, 1956

Tarski, A.: The Semantic Conception of Truth and the Foundations of Semantics, 1944.

Gjengitt i Harnish (1994), p. 536-571.Zeglen, M. (Ed.): Donald Davidson – Truth, meaning and knowledge,

Routledge, London and New York, 1999 

 

Pensumliste

Davidson, D.: A Coherence Theory of Truth and Knowlegde, 1983,

i Le Pore, E. (Ed.): Truth and Interpretation, Blackwell, 1986, p. 307-319 13 siderDavidson, D: A Nice Derangement of Epitaphs

i Le Pore, E. (Ed.): Truth and Interpretation, Blackwell, 1986, p. 433-446 14 siderDavidson, D.: Essays on Actions and Events, Clarendon Press, Oxford, New York, 304 sider

1980Davidson, D.: Inquiries into Truth & Interpretation, Clarendon Press, Oxford, 292 sider

New York, 1984Davidson, D.: Laws and Cause, Dialectica, Vol. 49, No. 2-4 (1995), p. 263-299 17 sider

Davidson, D.: Rational Animals, Artikkelsamling, UiO, 2001, p. 473-480 8 sider

Davidson, D.: The Folly of Trying to Define Truth, J. Phil. 1996 – V. XCIII, No. 6,

June 1996, p. 263-278 16 siderDavidson, D.: The Structure and Content of Truth, The Journal of Philosophy,

V. LXXXVII, No. 6, June 1990, p. 279-328 50 siderDavidson, D.: Truth Rehabilitated, Artikkelsamling, UiO, 2001, p. 65-75 11 sider

Evnine, S.: Donald Davidson, Stanford University Press, Stanford, USA, 1991 198 sider

Hahn, L. E.: (Ed.): The Philosophy of Donald Davidson, Open Court Publishing

Company, Chicago and La Salle Illinois, USA, 1999:Part One: Intellectual Autobiography of Donald Davidson, p. 1-71 71 sider

Sample of Davidson’s Handwriting

Intellectual Autobiography of Donald Davidson

1. W. V. Quine: Where Do We Disagree?, p. 73-80 8 sider

Reply to W. V. Quine

3. J. J. C. Smart: Correspondence, Coherence, and Realism, p. 109-123 15 sider

Reply to J. J. C. Smart

4. Robert Morris: The Art of Donald Davidson “Blind Time Drawing, p. 127-137 11 sider

with Davidson”

Reply to Robert Morris

5. Barry Stroud: Radical Interpretation and Philosophical Scepticism, p. 139-162 24 sider

Reply to Barry Stroud

6. A. C. Genova: The Very Idea of Massive Truth, p. 167-192 26 sider

Reply to A. C. Genova

9. Tyler Burge: Comprehension and Interpretation, p. 229-251 23 sider

Reply to Tyler Burge

12. Deborah Hansen Soles: Prefers True: Archimedean Point or Achilles’ Heel? 20 sider

P. 311-330

Reply to Deborah Hansen Soles

19. Pascal Engel: The Norms of the Mental, p. 447-460 14 sider

Reply to Pascal Engel

24. Richard Rorty: Davidson’s Mental-Physical Distinction, p. 575-595 21 sider

Reply to Richard Rorty

28. Stephen Neale: On Representing, p. 657-667 11 sider

Reply to Stephen Neale

29. James Higginbotham: A Perspective on Truth and Menaing, p. 671-687 17 sider

Reply to James Higginbotham

30. Ernest Lepore: The Scope and Limits of Quotation, p. 691-715 25 sider

Reply to Ernest Lepore

Harnish, R. M. (Ed.): Basic Topics in the Philosophy of Language,

Harvester Wheatsheaf, Arizona, USA, 1994:Part IV Meaning and Truth

Introduction Scott Soames, p. 493-517 25 sider

17 The Thought: A Logical Inquiry, p. 517-536 20 sider

G. Frege (1918)

18 The Semantic Conception of Truth and the Foundations of Semantics,

p. 536-571 36 sider

A. Tarski (1944)

19 Tarski’s Theory of Truth, p. 571-598 28 sider

H. Field (1972)

Afterword: Truth and Paradox Vann McGee, p. 615-633 19 sider

Ramberg, B. J.: Donald Davidson’s Philosphy of Language An Introduction 153 sider

Zeglen, M. (Ed.): Donald Davidson – Truth, meaning and knowledge,

Routledge, London and New York, 1999 186 sider 

SUM PENSUMLITTERATUR: 1676 SIDER