Begrepene lede, leder, ledelse og lederskap

Av Leif-Runar Forsth

Det er mange oppfatninger av betydningen av ord som “lede”, “leder”, “ledelse” og “lederskap”. Dette går fram i flere andre artiklere på denne hjemmesiden.

I denne artikkelen skal vi derfor forsøke med en språklig avklaring av begrepene. En språklig behandling vil også klargjøre bedre hvor problemene i begrepsbruken ligger, og hva som skal til utover en språkfilsofisk behandling for å løse disse.

Ifølge Falk og Torp, (1991:449) (Opprinnelig publisert 1903-06) betyr ordet “lede”:

“føre ved hånden eller i bånd”.Det gammelnorske ordet “leida” ble brukt i betydningen:

“sette i bevegelse, føre, følge”Falk og Torp sier også at “grunnbetydningen er altså “bringe til at gå”.”

Det er altså verbformen av ordet som er det opprinnelige. Ordet “leder” er kommet inn som en betegnelse for den som leder. Ordene “ledelse” og “lederskap” er kommet inn for å betegne handlingen som utføres når noen leder. En tilsvarende utvikling har funnet sted i det engelske språk. Ifølge Rost (1991:38):

“The verb “to lead” comes from the Old English word leden or loedan, which meant “to make go”.”Rost mener at ordene “lead”, “leader” og “leading” har vært brukt fra 1300-tallet. Ordet “leadership” derimot var først tatt i bruk i første halvdel av det nittende århundret i skrifter om det britiske parlamentet.

Ordet “lede” er derfor grunnordet som de andre er utledet fra. Det betyr opprinnelig noe fysisk og observerbart. I moderne språkbruk har ordet også fått overførte betydninger. Når vi i dag bruker ordet “lede” i en organisasjon er det derfor som en metafor ut fra den opprinnelige betydning.

Frege (1999) (Freges arbeid kom i 1892.) utviklet sin språkfilosofi til vitenskaplig bruk. En viktig hensikt var å kunne finne hjelpemidler til å avgjøre om setninger var sanne eller ikke. Via dette skulle vi da kunne utvikle våre kunnskaper og forståelse. I vårt tilfelle er vi interessert i utsagn som “Lederskap er nnn” der nnn er ett eller flere ord som skal definere lederskap. Når vi hører et ord som for eksempel “leder” så har vi et slags indre bildet av dette, (Frege, 1999:122). Dette kommer fra minner av sanseinntrykk og handlinger vi tidligere har opplevd. Disse indre forestillingene kaller Frege for “ide”. Ideene er subjektive, det samme ordet kan framkalle forskjellige ideer i forskjellige mennesker. Men det er visse fellestrekk i menneskenes ideer. Ellers hadde vi ikke kunnet kommunisere. Denne fellesnevneren kaller Frege for ordets “sinn” (På engelsk “sense”. Et norsk uttrykk kan være “sanseinntrykk” eller “mental forestilling”). Ordet “leder” refererer også til noe utenfor oss, det kaller Frege for ordets “betydning” (“bedeutung”). Frege tar i utgangspunktet bare for seg ord som har både “sinn” og “bedeutung”. Dette ut fra sitt formål med vitenskapelige undersøkelser. Han åpner imidlertid også for at vi kan ha ord med bare “sinn” og ikke “bedeutung”, dvs. ord der vi har en felles forestilling om betydning selv om de ikke refererer til noe konkret eksisterende. I en fotnote kaller han dette for “representasjon” (Frege, 1999:126). Hvordan bestemmer vi da hva ord som “leder” betyr? Er det fellesnevneren av den indre forståelse til alle som bruker ordet? Eller til noen utvalgte eksperter? Eller er det noe vi kan avgjøre mer ytre sett, ved å finne sannhetsverdien til utsagn som inneholder ordet?

Ordet leder er i de fleste menneskers vokabular. En vei å gå kan derfor være å ta utgangspunkt i hva forskjellige mennesker legger i begrepene. Dette vil gi en slags “sunn fornuft” (“common sense”) beskrivelse som kunne være i overensstemmelse med våre intuisjoner.

Kripke (1999:196)(Opprinnelig publisert i 1970.) er enig med Frege i at det er visse uklarheter i språket. Noe av dette skyldes at ordene ikke refererer til en ting eller fenomen, men til en gruppe eller familie (“cluster or family”), (Kripke, 1999:191). I vårt tilfelle ville det bety at folk kan referere til forskjellige ting når de bruker ord som “leder”. Kripke (1999:210) mener at det ligger en historisk kjede bak bruken av ord. Når noen peker på noe og sier “Det er en leder”, så overfører de ikke bare en referanse mellom ordet de sier og det de peker på, men en historisk kjede av betydninger. Vi tror vi har lært ordet ved en referanse, men det er ikke hele sannheten. Kripke (1999:205) sier:

“It is not how the speaker thinks he got the reference, but the actual chain of communication, which is relevant”.De forskjellige brukere av ordet “leder” vil da ikke bare ha opplevd ordet referert til i forskjellige sammenhenger, de vil også ha lært ordet ut fra forskjellige historiske kjeder.

Davidson (se Forsth (2001)) mener at triangelsituasjonen taler, lytter og språkbruksituasjonen danner utgangspunktet for språket og tenkningen. Ved gjentagne ganger å høre setninger uttalt om en hendelse som for eksempel “Det er en leder”, vil vi forstå når denne brukes og dermed hva setningen betyr. Dette vil også føre med seg en forståelse av når en person ikke er en leder. En slik setning er da sann når den brukes slik vi er vant til, ellers ikke. Men Davidson har ikke som krav at hver enkelt setning nødvendigvis er sann. Han har et mer generelt krav om at det vanligvis er sant når vi bruker setningen slik, ikke nødvendigvis i dette spesielle tilfellet. Forstår vi språket slik Davidson gjør, vil det at vi har hatt forskjellige læresituasjoner for når ord som “leder” blir brukt, ikke bare gi at vi har forskjellige oppfatninger av ordet, vi vil også ha forskjellige måter å tenke på når det gjelder lederskap. Dette gir en plausibel forklaring på hvor forskjellige oppfatninger det er av hva ord som “leder” betyr.

Putnam (1999:219) ( Opprinnelig publisert i 1973) tar tak i Freges oppfatning av at et ords betydning er en slags felles eiendom. Putnam (1999:223) innfører sin hypotese om deling av språklig arbeid (“division of linguistic labour”.) Ifølge denne kan det være en liten gruppe av de som bruker et ord som virkelig har en forståelse og som de andre språkbrukerne støtter seg på. Med et slikt utgangspunkt kan vi si at det er “ekspertene” eller en bestemt gruppe av disse som avgjør hva ord som “leder” betyr. Men hvilken gruppe skulle vi så velge? For å kunne svare mer begrunnet på slike spørsmål, må vi først se på hva eksperter mener. Som det går fram av andre artikler på denne hjemmesiden, er det svært delte oppfatninger blant eksperter, hva ord som “leder”, “ledelse” og “lederskap” betyr.

Et viktig spørsmål i denne sammenheng er om ord som “leder” hører til et fag som beherskes av eksperter eller om det er en del av vårt felles allmennspråk.

Grice (1999) (opprinnelig publisert i 1957) drøfter meningen i utsagn. Hans modell tar utgangspunkt i at senderen har til hensikt å framkalle en effekt i mottakeren og at mottakeren vet om dette. Denne kunnskapen bruker så mottakeren til å tolke meningen i budskapet, dvs. senderens hensikt er en del av budskapet. Hva slags kommunikasjonssituasjon har vi når en person snakker eller skriver om lederskap, for eksempel hvis han sier: “Lederskap er nnn “. En del av definisjonene av “leder” og “lederskap” gir seg ut for å være objektive definisjoner. Noen er det, og talehandlingens hensikt er å gi denne forståelsen over til mottakeren. Andre er mer normative definisjoner som har til hensikt å påvirke mottakeren til å oppføre seg på bestemte måter når hun leder. Spørsmålet er da hva senderens hensikt er og hva mottakeren vet om senderens hensikt i slike tilfeller. Virkningen av kommunikasjonen kan være forskjellig, avhengig av om mottakeren vet at senderen har oppdragende hensikt eller om mottakeren tror det er forsøk på objektiv overføring av informasjon. Senderen kan tro at hans oppdragende hensikt oppfylles bedre hvis mottakeren ikke vet om denne og kan derfor ville holde denne skjult bak en tilsynelatende objektivitet. Grices krav om at ingen av senderens hensikter skal være skjult, vil derfor ikke alltid være oppfylt. I Austins (197) språkbruk kan vi derfor spørre hva slags perlokusjonær handling som senderen forsøker å utføre. Austin (1999:50) kaller en talehandling “perlocutionary” hvis den har til hensikt å framkalle “effects upon the feelings, thoughts, or actions of the audience”.

Det er tydelig fra eksemplene på definisjoner av lederskap at en del oppfatninger også er verdimessig eller ideologisk fundert. Burns (1979) mener at Hitler ikke var leder, men at Gandhi, Lening og Mao var det. Selv om de fleste i Norge kanskje kunne være enige med Burns (1979) om at Hitler ikke var noen leder, bare en tyrann, vil antagelig millioner av den tidens tyskere (også filosofer) mene at han var en leder. Og ikke alle vil være enige i at Lenin og Mao var ledere.

Og da er vi inne på hva hensikten med språket er. Hvis hensikten er å være et middel til å kommunisere, bør vi bruke nøytrale definisjoner som mange kan forstå. Hvis hensikten er å påvirke eller misjonere, så kan de mer normative definisjoner være effektive. Problemet er imidlertid at det er så store uenigheter blant fagfolk at det neppe er mulig å finne en felles definisjon. Da det er klare verdimessige og metafysiske forskjeller i tillegg til de språklige, vil det neppe være å vente at noen enighet kan oppnås. Men vi kan i det minste forsøke å avklare sammenhengene mellom verdivalg og definisjoner av lederskap.

Hvis en skal ha en felles bruk av begrepene som mange kan forstå og enes om, så må det antagelig være som minimalbegreper. Ordet “lede” blir da å forstå ut fra sin opprinnelige betydning om å “sette noe eller noen i bevegelse” ofte i overført betydning. Ordet “leder” blir da som Drucker (1996:xii) sier:

“The only definition of leader is someone who has followers.”På den annen side har vi på norsk ordene “leder” og “sjef”. Vi trenger ikke to ord for det samme. I tråd med mange av definisjonene av lederskap, vil vi da kunne definere “leder” som en som følges frivillig, mens en “sjef” er en som bestemmer hva andre skal gjøre ut fra ytre pålagt makt.

Begrepet “ledelse” blir da substantivformen av ordet “lede” og betegner den handling som utføres når noen leder. Grøholts (1984:119) prosessforståelse synes å gi en presis minimaldefinisjon:

“Ledelse er å få sak og person til å virke sammen.”Hva så med begrepet “lederskap”? I den norske litteraturen synes det som begrepet vanligvis brukes synonymt med “ledelse”. Noen bruker det ene, andre det andre. Det ser også ut som det engelske begrepet “leadership” noen ganger oversettes til “ledelse” andre ganger til “lederskap”. Nå har vi ikke behov for to ord som betyr eksakt det samme. Forvirringen er likevel stor nok. Stormoen (1996) har foreslått at ordet “ledelse” kan brukes i den snevre betydning av det en gjør i de prosessene og de øyeblikk en leder, mens begrepet “lederskap” kan ha en videre betydning. Lederskap innbefatter da alt en er eller kan som har betydning når en utfører ledelse. Bruk av forskjellige lederteknikker eller metoder er da ledelse, mens forståelsen av disse og valg blant dem, er lederskap. Dette delvis i tråd med den vanlige betydning av etterstavelsen -skap som betyr egenskap, tilstand el.l.

I tråd med dette vil jeg da bruke begrepet “lederskapsfilosofi” som filosofien om lederskap. Dette inkluderer å avklare begreps betydning, å inkludere kunnskaper fra andre fagfelt (inkludert andre områder av filosofien) og å drøfte og ta stilling til forskjellige former for lederskap og ledelse og deres konsekvenser. Det vil også inkludere metafysiske og epistemologiske spørsmål knyttet til lederskap.

Ordet “lederfilosofi” brukes da om ledernes egne filosofier. En leders filosofi vil inkludere det hun tar ut fra lederskapsfilosofien. Lederen er som leder også menneske, slik at lederens filosofi også kan ha med seg deler fra helt andre deler av filosofien. Lederen vil også ha sine metafysiske og verdimessige oppfatninger. Fagområdet “lederfilosofi” handler da om de filosofier en leder kan ha som leder og hvordan hun kan komme fram til disse. Lederskapsfilosofi vil da inkludere lederfilosofi, men vil også gå utover dette.

Mange av definisjonene og diskusjonene om disse, bærer preg av en slags realismeoppfatning. Det antas at det finnes noe “virkelig” som kan betegnes som “leder”, “lederskap” osv. Problemet oppfattes å være å isolere og forstå dette. Ut fra de språkfilosofiske betraktninger som er gitt over og de forskjellige definisjoner av lederskap, er det tvilsomt om noe slikt “objektivt virkelig” eksisterer. En vei å gå for å undersøke dette, kan være å se om det finnes noe opprinnelig menneskelig som kan falle under betegnelsen lederskap. Finnes det noen form for felles menneskelig, “naturlig lederskap” eller “naturlige ledere”? En annen artikkel på hjemmesiden tar opp dette spørsmålet.

Mange definisjoner legger metafysiske eller verdimessige oppfatninger til grunn for hva som er lederskapets mål og hensikt. Gjør vi slike metafysiske eller verdimessige valg, vil dette også påvirke hva en leder og lederskap er. Med de store variasjoner i metafysiske og verdimessige oppfatninger som eksisterer på dette området, vil det da være vanskelig å gjøre et definitivt valg som alle kan være enige om. Men vi vil kunne få klarere fram koblingene mellom de metafysiske og verdimessige antagelsene og oppfatningene av hva lederskap er. Og vi vil da lettere kunne gjøre bevisste valg.

Litteratur

Artikkelen er basert på:

Leif-Runar Forsth: Hva er lederskap? og Hva er godt lederskap?, Hovedoppgave i filosofi, Universitetet i Oslo, 2002

Referansene er tatt fra denne.