Moralen basert på rasjonalitet (fornuft) – eller: Moralen som en avtale

Av Leif-Runar Forsth

 

Moralen som indre moralsk lov eller som en rasjonell avtale?

Darwins utviklingslære gir et utgangspunkt for etikken. Darwin (1871) mente selv at menneskets mentale egenskaper, blant dem dets moral, viste at mennesket var et ledd i en lengre utvikling. Denne tilnæring til etikken er diskutert i en annen artikkel på hjemmesiden.

Ifølge Hobbes springer ikke moralen ut fra en indre moralsk lov, men er en avtale mellom rasjonelle aktører. Hobbes mener at selvoppholdelsesdriften motiverer en til å gi fra seg jus naturale i bytte for bl.a. trygghet.

Også Rousseau framstiller moralen som en avtale (pakt) mellom mennesker. Rousseau mener at menneskene nok er asosiale av natur, men de er gode.

Lockes kontraktsetikk tar, som Rousseaus, utgangpunkt i at mennesket i sin naturtilstand har en innebygget godhet. Han mener at natturretten har sitt utspring i Guds vilje.

Hume mener at mennesket har en medfødt disposisjon for kjærlighet, vennskap, medfølelse og takknemlighet. For Hume er derfor et viktig grunnlag for moralen innebygget i mennesket, i dets følelser. Men det er også nødvendig med fornuft og en form for enighet eller pakt.

Kant mener at vi har morallover inne i oss à priori. Dette betyr i moderne språkdrakt at visse grunnleggende morallover ligger i menneskenes gener. Men også Kant mener at vi velger vår moral ut fra en vurdering av hva som er best, ikke bare for oss selv, men som deltakere i et samfunns fellesskap.

Vi skal i denne artikkelen drøfte følgende antagelser (teser):

Moralen er spilleregler utviklet av rasjonelle aktører i vekselvirkning med andre rasjonelle aktører.

Menneskets moral er utviklet via evolusjonen som fornuftige spilleregler mellom rasjonelle aktører (mennesker).

Moralen som et rasjonelt system

Denne tankegangen oppfatter da moralen som et fornuftig sett av avtaler som mennesker inngår seg imellom. Dette trenger ikke være formelle og ikke engang bevisste avtaler. Det kan være “avtaler” som har utviklet seg gjennom tusenvis av år som de regler for oppførsel som gjelder i en kultur. Klassiske og moderne kontraktteorier er eksempler på denne tesen. Moderne spillteorier andre. Vi skal nå se på begrunnelser for en slik antagelse.

Bakgrunn for antagelsen/tesen

Elster (1989:22) gir en instrumentell definisjon av rasjonelle valg:

“Handlinger vurderes og velges ikke for dem selv, men er mer eller mindre effektive midler til et videre mål.”

En anskueliggjøring som får fram forskjellen mellom det rasjonelle og det moralske, er fangenes dilemma, heretter kalt FD (Prisoner’s Dilemma, PD). Elster (1989:29) gir en klassisk variant av dette. To aktører A og B kan velge om de vil samarbeide, S, eller ikke samarbeide, I. Begge aktørene antas rasjonelle, det betyr her at de ønsker høyest mulig poengsum og at de handler etter dette. Avhengig av hva de to gjør, blir utfallet:

	B S (Samarbeider)	B I (Ikke-samarbeider)
A S (Samarbeider)	3,3	1,4
A I (Ikke-samarbeider)	4,1	2,2

Det første tallet viser hva A får, det andre hva B får.

A står overfor følgende muligheter: B S eller B I. Hvis B S, vil A få 3 ved A S og 4 ved A I. Hvis B I, vil A få 1 ved A S og 2 ved A I. Det rasjonelle valg for A er derfor A I, uansett hva B velger, og for B, B I. Begge vil derfor velge I og ende opp med 2 hver.

Begge ville gjøre det bedre, få 3, hvis begge valgte S. I dette ligger dilemmaet: Det rasjonelle valg I, individuelt sett, vil for begge føre til et mindre gunstig resultat og dermed også, per definisjon, være mindre rasjonelt enn hvis begge valgte S. FD kan illustrere enkelte moralske valgsituasjoner, se Axelrod (1984), Danielson (1992 og 1998), Elster (1989) og Gauthier (1986).

FD er brukt i moderne kontraktteorier, bl.a. av Gauthier (1986:80). Gauthier kaller det å velge S, for et moralsk prinsipp. Å følge dette prinsippet er en høyere ordens rasjonalitet. Det moralske prinsipp kan derfor oppfattes som et middel til å nå andre mål, og det fungerer da som et rasjonelt instrumentelt mål.

Problemet er selvsagt hvorfor aktørene skal velge S når de ifølge sin egen analyse alltid kommer bedre ut med I. En aktør som alltid velger I kan kalles en enkel maksimerer, EM. Gauthiers svar er å innføre en aktør som kan tilpasse seg til hva andre gjør, kalt en begrenset maksimerer, BM. Denne vil samarbeide med de som samarbeider, og ikke samarbeide med de som ikke gjør det. Ut fra tabellen over, vil en slik agent gjøre det bedre enn en EM. For å få til dette må det eksistere mekanismer som gjør at aktørene får vite om hva slags aktører de andre er. Gauthier påpeker selv dette problemet med opplysthet (“transparente” aktører). Han påpeker også at ved en stor styrkeforskjell, vil den ene aktør kunne ha rasjonell fordel av å utnytte en annen.

Danielson (1992:11) har oppsummert en rekke av de innvendingene som er reist mot Gauthiers teori. Når vi først åpner for andre typer agenter (Gauthiers BM), kan det være andre agenter som har enda sterkere strategier. Hvilke typer agenter som er med og fordelingen av disse, vil også påvirke resultatene. Selv om de vi intuitivt oppfatter som mer moralske agenter (BM mer moralske enn EM) gjør det godt i Gauthiers agentmiljø, er det ikke sikkert resultatene er like moralvennlige med andre agenter og miljøer. Danielson påpeker også Gauthiers utgave av FD (omtrent som den vist over) er for begrenset. Dette betyr også at det er et åpent spørsmål i hvilken grad Gauthiers teori beskriver menneskenes moralske virkelighet.

Danielson (1992) møter disse problemene på flere måter. Han innfører aktører som er roboter eller dataprogram. Disse spiller så mot hverandre i FD og et annet spill, “Kylling” (også kalt “Duer og hauker”, (Danielson, 1992:163)).

“Kylling” har utfallsrommet:

	B S (Samarbeider)	B I (Ikke-samarbeider)
A S (Samarbeider)	3,3	1,4
A I (Ikke-samarbeider)	4,1	0,0

Det er her bedre for A å samarbeide (gir 1) hvis B ikke samarbeider, enn å ikke samarbeide (gir 0). En spiller som er forsiktig, kan derfor velge å samarbeide.

Danielson (1992:133) innfører også aktører som kan lære, dvs. som kan endre strategi i løpet av spillet. Også Danielson bruker transparente aktører. Han fant at gjensidig samarbeid (GS) fungerer best i FD, mens mer begrenset samarbeid (BS) fungerer bedre i “Kylling”. GS vil samarbeide med de som samarbeider, og ikke samarbeide med de som ikke-samarbeider. BS vil i prinsippet bare samarbeide med de en har fordel av å samarbeide med. Det kan bety å ikke-samarbeide med de som samarbeider uansett, såkalte ubetingede samarbeider, US. Sagt med andre ord, en BS vil “utnytte” en US.

Danielson (1992) har dermed reddet Gauthiers konklusjon om at det finnes rasjonelt begrunnet samarbeid, dvs. en slags rasjonell moral. Men han har også vist at en rasjonelt begrunnet moral kan føre til at aktører med en bedre strategi kan utnytte aktører med en svakere strategi. Og da kan vi stille spørsmål om i hvilken grad vi har en moral. Danielson har derfor, via andre veier, kommet tilbake til Gauthiers problem med aktørenes ulike styrke. Danielson advarer selv mot at hans resultater ikke umiddelbart kan overføres til mennesker. Mennesker oppfyller verken kravene om transparens eller rasjonalitet. Omgivelsene, i form av sammensetningen av aktørene, vil også være annerledes.

Axelrod (1984) arrangerte to turneringer i FD. Programmer var spillets aktører. Vinneren av begge turneringene var turneringenes enkleste program, TIT-FOR-TAT. TIT-FOR-TAT startet med samarbeid i første omgang. I de følgende omganger gjorde den det motparten hadde gjort i sitt forrige trekk, samarbeid mot de som hadde samarbeidet og ikke-samarbeid mot de som ikke hadde samarbeidet. Axelrods nærmere analyse av spillet viste imidlertid at det var andre typer aktører som kunne ha vunnet, hvis de var med. Analysen viste også at en strategis effektivitet var svært avhengig av strategiene til de den samhandlet med.

Axelrod (1984:49) utførte også simuleringer der han lot aktører forsvinne eller formere seg etter som hvor vellykkede de hadde vært. Denne økologiske tilnærmingen viste at de beste, f.eks. TIT-FOR-TAT, økte sin andel av populasjonen og at de svakeste falt ut. Men den viste også at mange delvis vellykkede strategier kunne overleve lenge.

Axelrod (1984:38) konkluderte med at en sofistikert analyse av hva som er et rasjonelt valg, må ta hensyn til flere nivåer. Det første nivået er det direkte resultat av det enkelte valg. Det andre nivå er å ta hensyn til de framtidige effekter av ens nåværende valg. Det tredje er at når en selv svarer på andres trekk, f.eks. ved en TIT-FOR-TAT strategi, vil en kunne ende opp med endeløse og oppskalerende gjengjeldelser for ikke-samarbeid. Mange av strategiene endte i realiteten opp med å straffe seg selv. Axelrod konkluderte med at hva som var den beste strategi, avhang av strategien til de øvrige aktører. Men en konklusjon kunne trekkes fra hans turneringer: Vær aldri den første til å ikke-samarbeide. Dette var den mest markerte forskjell mellom de som lykkes og de som ikke lykkes i hans turneringer.

Marinoff (1998:161) brukte også FD i en datamaskin-turnering der han selv hadde konstruert deltakerne, tyve forskjellige strategier. Han fant at de strategier som hadde en viss mengde samarbeid var de mest stabile og robuste og at hva som var den beste strategi, avhang av strategiene til de øvrige aktører. Han fant også at de som lot som de samarbeidet, samtidig som de lot være å samarbeide når det lønte seg, ville kunne gjøre det godt.

Danielson (1998:423) viderefører sin modell med kunstig moral til å inkludere agenter som kan utvikle seg, dvs. en slag evolusjonsmodell. Danielson fant nå at andre aktører gjorde det bedre enn de beste i hans tidligere simuleringer og bedre enn TIT-FOR-TAT som vant Axelrods turneringer. Også denne gang viste det seg at aktører med samarbeidsstrategier var de sterkeste. Danielsons (1998:439) resultater antyder også at det kan utvikle seg “genetiske parasitter som underminerer samarbeid til fordel for utnyttende hierarki.” Danielson stiller selv spørsmål om i hvilken grad hans resultater er artefakter pga. valgene som er gjort for å implementere evolusjonsfaktorene.

Talbott (1998:328) fant at mennesker i FD-spill ofte samarbeider selv der det ikke finnes sanksjonsmuligheter mot de som ikke-samarbeider. Kollock (1998:190) konkluderte at deltakerne ville samarbeide mer med venner (medlemmer i samme studentbroderskap) og mindre med “fiender” (medlemmer av konkurrerende universitet).

LaCasse og Ross (1998:340) mener at spill som FD ikke virkelig viser at det lønner seg å være moralsk (samarbeide), bare at strategiske forpliktelser lønner seg.

Har mennesket en rasjonell avtalemoral?

For at en rasjonalitetsteori skal være meningsfull i forhold til mennesker, er det nødvendig at målene som forsøkes oppnådd, virkelig avspeiler menneskenes mål. FD har et enkelt endimensjonalt mål, aktøren skal maksimere sin poengsum.

Hvilke mål har da mennesket? Filosofers oppfatninger kan antyde mulige svar på dette spørsmålet. For Platon er et harmonisk sinn (sjel) et nødvendig mål for mennesket. Og rettferdighet er nødvendig for å nå dette mål. For Aristoteles er lykken et mål i seg selv. Og

“Lykke krever både komplette dyder og et komplett liv.”

Russel (1969:5) sier i sitt forsvar for filosofiens verdi:

“men over alt, fordi, gjennom storheten til det universet filosofien kontemplerer på, blir sinnet (the mental) gjort stort, og blir i stand til den union med universet, som er dets høyeste gode.”

Nagel (1979:15) drøfter menneskets evne til å distansere seg fra seg selv og sin situasjon på en måte som gjør at den oppleves absurd. Denne form for innsikt som opplevelsen av det absurde gir, er nettopp hvor meningsløst en del av det vi i det daglige strever etter er. Opplevelsen retter oss inn mot Platons, Aristoteles’ og Russels “høyere” gleder. Schmidtz (1998:263) sier om rasjonalitet:

“Reflektivt rasjonelle mennesker konkluderer at for å utvikle og øke deres interesse i seg selv, trenger de å gi sine liv instrumentell verdi. Og den beste måten å gi sine liv instrumentell verdi, er å gjøre seg selv verdifulle for andre.” … “Så, når jeg snakker om reflektert rasjonalitet, kan du tenke på det som en aristotelisk idealisering av egeninteresse.”

Hva som er menneskenes mål vil kunne ha avgjørende innvirkning både på hvordan en handler og hva resultatene av spill som FD blir. En aktør med sinnets harmoni som mål, jf. Platon, som vil velge ut fra rettferdighet, vil kunne velge et stikk motsatt trekk av en som vil maksimere sin poengsum (som f.eks. kan representere penger eller antall akademiske publikasjoner). Hvem som er “vinneren” i spillet avhenger også av hva en anser som målet. Ut fra en slik betraktning vil strategiske spill som FD si lite om hva som er best for mennesket og dermed også ha liten verdi som en rasjonell begrunnelse av moralen. På den annen side vet vi at i mange virkelige situasjoner der moral kan være av betydning, kan problemet nettopp være i forhold til fordeling av en endimensjonal kvantifiserbar verdi, spesielt penger. Og i slike situasjoner kan strategiske spill som FD gi en god rasjonell begrunnelse for moralsk atferd.

Med flere ikke-sammenlignbare og ikke-kvantifiserbare mål i samme FD-spill, vil vi vanskelig kunne velge entydig rasjonelt og også vanskelig kunne si hvem som “vant”. På den annen side vet vi at mennesker kan velge i slike sammensatte situasjoner. Det betyr at de på en måte reduserer målpreferansene slik at de ender opp som en endimensjonal størrelse i forhold til f.eks. å samarbeide eller ikke-samarbeide. FD er derfor mindre urealistisk enn den på overflaten ser ut til.

Erfaringene viste at mennesker som spiller FD samarbeider mer enn de etter ren rasjonell begrunnelse burde. Sober (1993:207) mener at det er empirisk bevist at mennesker har ikke-instrumentelle interesser i andres velferd. De altruistiske mål kan bety at en mykere kontraktteori av typen Hume, Locke, Kant eller Rawls kan gi en bedre beskrivelse enn kontraktteorier av Hobbes type. Dette vil i så fall styrke konklusjonene fra spillteoriene. Hvis altruistiske mål eller moralske begrensninger på handlinger inngår i FD-spill, vil det være enda mer fordelaktig å være moralsk.

En annen viktig forutsetning i FD-spill, som ofte ligger skjult i utfallsrommet, er at det ikke er for stor gevinst på ikke-samarbeid framfor samarbeid. Hvis så var, kunne et vellykket ikke-samarbeid lønne seg selv om det fikk konsekvenser i forhold til framtidige aktører.

Spillteoriene (og for så vidt mange andre kontraktteorier) kan ofte ikke begrunne rasjonelt hvorfor en ikke skal utnytte de svake, jf. gjennomgangen kapittel 3.2 om Gauthier og Axelrod. Intuitivt er det kanskje når det både er kortsiktig og langsiktig gevinst ved umoral, at moralen først og fremst blir satt på prøve. Et spillteoretisk argument for moral overfor den svake, er at andre sterke aktører kan forstå de øvrige spilleres “legning”, og behandle dem ut fra disse. Det gjelder f.eks. TIT-FOR-TAT strategien i kapittel 3.2. Axelrod trekker selv konklusjoner for hvordan dette resultatet kan brukes til å fremme samarbeid i det virkelige liv: “Øk framtidens skygge”, (Axelrod, 1984:126) og “Øk muligheten for gjenkjennelse”, (Axelrod, 1984:139).

Er den form for altruisme som kommer fram i FD et godt uttrykk eller det eneste uttrykk for moral? Det er det avgjørende spørsmål i denne sammenheng.

Den spillteoretiske behandling (gjelder også kontraktteorier forøvrig) forutsetter at mennesket tar rasjonelle beslutninger. Dawes (1988) konkluderer at mennesket ofte ikke opptrer rasjonelt, selv når det prøver å gjøre det. Allerede Aristoteles var oppmerksom på dette. Et sitat fra Aristoteles’ (1983:23) bok om “Retorikk” illustrerer dette:

“Taleren kan skape overbevisning på tre måter:

1.Ved sin personlige karakter

2.Ved å påvirke tilhørerne følelsesmessig

3.Gjennom sin argumentasjon.”

Mangelen på rasjonalitet svekker konklusjonene vi så langt har trukket, når det gjelder overføring til mennesker. På den annen side vet vi at mennesket også, i hvert fall til en viss grad, kan være rasjonelt. Da vil konklusjonene i det minste kunne gjelde for slike tilfeller. Teoriene over kunne også vært modifisert ved å bruke sannsynlighetsvekter for rasjonalitet eller ikke. Dette vil antagelig gitt de fleste av de samme konklusjonene. En av de viktigste konklusjonene vil være uforandret. Det er at rasjonalitet bør forstås ut fra en flernivåmodell, jf. Axelrods modell gjengitt tidligere i artikkelen.

Konklusjoner – Det er fornuftig å være moralsk

Spillteoriene viser at hva som er den beste strategi avhenger av spillet, dets detaljerte regler (f.eks. transparens eller ikke), utfallsrommet for spillet, hvilken stategier de øvrige aktørene følger og sammensetningen av aktørtyper i den totale aktørpopulasjon.

Men resultatene viser også at det vanligvis finnes bedre strategier enn den enkle maksimeringen. Det rasjonelle vil i slike tilfeller være å legge begrensninger i forhold til den enkle maksimeringen. Spillteorienes resultater tyder på at en for å finne ut hva som er et rasjonelt valg, må ta hensyn til flere nivåer: Resultatet av det enkelte valg, framtidige effekter av ens nåværende valg og strategiers oppskalerende effekt på hverandre. Dette betyr en mer nyansert forståelse av hva rasjonalitet egentlig er. De spillteoretiske resultater støtter derfor antagelsene i kontraktteoriene og annen rasjonelt begrunnet moral.

Flere strategier kan være stabile i samme spill og med samme aktørpopulasjon. Både økologiske og evolusjonære spill viser også at andre enn de sterkeste stategier, kan overleve i mange generasjoner. En kan derfor utvikle populasjoner med aktører som følger forskjellige strategier.

De mest robuste aktørene har mulighet til fleksibilitet. Fleksibilitet kan være å tilpasse det enkelte trekk til motaktøren, å skifte eller velge mellom strategier, å lære eller å gjennomgå en evolusjon.

Under visse forutsetninger vil den mest vellykkede aktør være en som later som en følger en bestemt strategi (f.eks. samarbeider), mens en i virkeligheten følger en annen. Dette er såkalte gratispassasjerer (free riders).

Det er et åpent spørsmål i hvilken grad spillteoriene gir en god beskrivelse av menneskelig samhandling og moral. Men i det minste kan en del viktige deler av menneskelig samhandling beskrives godt på denne måten.

Hovedkonklusjonen fra spillteoriene er derfor at de sannsynliggjør at en moral à la kontraktmoralene vil oppstå i samfunn med rasjonelle aktører. Men det vil også kunne eksistere umoralske aktører. Disse konklusjonene stemmer overens med de intuisjoner en har om de virkelige menneskesamfunn. Resultatene tyder også på at kontraktteorier som antar at mennesket har en viss altruisme, gir en bedre beskrivelse enn de som antar at det er rent egoistisk.

Spillteoriene og kontraktteoriene kan gi verdifull innsikt og beskrivelse av viktige deler av menneskets moral, men de gir ikke hele sannheten. Spillteoriene kan gi gode argumenter for at en god moral lønner seg i mange situasjoner, men ikke i alle. De kan derfor ikke gi en rasjonell erstatning for religiøse begrunnelser av moralen.

En rasjonell moral utviklet gjennom evolusjon

En annen artikkel på hjemmesiden viser at mennesket har innebygget en moralsk sans som sert ut til å være utviklet via evolusjonen. Det er uklart i hvilken grad dette er en innebygget moral eller en innbygget disposisjon for å utvikle moral.

Vi skal derfor se videre på følgende antagelse (tese):

Moralen inneholder en genetisk arv utviklet gjennom evolusjonen. På hvert (eller enkelte) trinn i evolusjonen, har den utviklet seg videre vha. individuell rasjonalitet.

Denne form for rasjonalitet er ikke rent objektiv, den inneholder også subjektivt opplevde elementer bestemt ut fra den tidligere evolusjon.

I dag (på dagens stadium av evolusjonen) er moralen en blanding av den evolusjonære genetiske arv og en nåtidig rasjonalitet. Den nåtidige rasjonalitet kan bare forstås hvis en inkluderer de subjektive ønskverdige mål dannet ved tidligere evolusjon, i tillegg til den nåtidige egeninteresse.

En rasjonell moral utviklet via evolusjonen

Både de rasjonelle teorier og evolusjonsteoriene gir verdifulle bidrag til forståelsen av menneskenes moral. Det er derfor naturlig å prøve en syntese av disse to tilnærmingsmåtene.

I utgangspunktet kan vi forestille oss mennesket på et evolusjonsmessig trinn. Dvs. at det allerede har utviklet en viss intelligens og rasjonalitet samt visse sosiale ferdigheter. Ifølge vår spillteoretiske antagelse, vil det i denne situasjon ha fordel av å opptre rasjonelt.

I neste trinn av evolusjonen vil da individer som er genetisk tilpasset disse spillereglene, greie seg bedre. Med dagens forståelse av evolusjon, vil det spontant oppstå nye egenskaper, som så kan vise seg mer eller mindre egnet for overlevelse. Det er altså ikke slik at forrige evolusjonsgenerasjons rasjonalitet automatisk oppstår i neste evolusjonsledd. Spillteorien viser at forskjellige strategier kan sameksistere over mange generasjoner innen samme populasjon.

Spillteorien viser også at det er flere strategier som kan være “best” avhengig av det konkrete spill som spilles. Omgivelsene gruppen lever under (natur, dyr, andre mennesker) vil fungere som en del av det som bestemmer “spillet”. I perioder kan derfor utviklingen av omgivelsene ha gått raskere enn evolusjonsprosessen. Dette betyr at mennesket vil leve med evolusjonsmessige etterslep. Det er tilpasset en tidligere situasjon.

Spillteorien viser også at det best tilpasningsdyktige individ er i stand til å tilpasse sin strategi. I en situasjon da flere strategiske disposisjoner lever side om side i forskjellige individer, kan følgende evolusjonsmessige utvikling tenkes: Et nytt individ oppstår med flere strategier innebygget i sin arvemasse og intellektuell evne til rasjonelt å velge hvilke av disse (eller kombinasjoner) han vil bruke. Både ut fra spillteoriene og evolusjonsteoriene vil et slikt individ være meget godt rustet. Vi kan derfor tenke oss at det nettopp er slike egenskaper evolusjonen vil kunne frambringe.

På ethvert trinn i evolusjonsprosessen vil mennesket streve etter å nå sine mål, også de instrumentelle mål det har utviklet disposisjon for. Spillteoriene viser at også med utgangspunkt i ren egoisme, vil evolusjonen kunne frambringe altruisme som et instrumentelt mål for å nå de primære egoistiske mål. Evolusjonsmessig vil vi da kunne få individer og grupper som utvikler verdier som vennskap, kjærlighet og selvrealisasjon som deres rasjonelle mål.

Menneskets rasjonelle evolusjonære etikk og moral

Teorien som er presentert tidligere i artikkelen, kan starte med den svake antagelse at mennesket i utgangspunktet for utviklingen av sin evolusjonære moral, bare trenger å være utstyrt med rasjonalitet for enkel maksimering. Eksemplene med dyrs og insekters form for altruisme, antyder at dette i virkeligheten kan være en for svak antagelse. Mennesket kan alt fra tidlig i sin evolusjonære utvikling, ha vært utstyrt med en viss altruisme. Som argumentert for, vil dette i så fall heller styrke enn svekke spillteoriers resultater om moralens rasjonelle fordeler.

Empirisk erfaring viser at mennesker kan ha svært forskjellig moral. Teorien gjennomgått i denne artikkelen kan forklare slike forskjeller.

Rasjonalitet i den menneskelige form er nøye knyttet sammen med bevisst hensikt. Men evolusjonen skjer for planter og dyr som ikke har denne form for hjerne eller bevissthet. Richards (1993:114) nevner arbeidsmaur og arbeidsbier som bruker sitt liv til beste for andre individer i gruppen. Sober (1998:408) påpeker også forskjellen mellom menneskets psykologiske altruisme og den evolusjonære altruisme. Evolusjonens hensiktsmessighet og menneskets rasjonale hensiktsmessighet har derfor store forskjeller. Denne forskjellen gjør det vanskeligere å slutte fra observert altruisme i dyreriket til at menneskets psykologiske altruisme er evolusjonært utviklet. Dette leder til spørsmålet om hvordan kan evolusjonsteorien forklare menneskets rasjonalitet?

Svaret kan komme fra spillteoriens resultater. Da det ikke er en strategi som er best i alle spill eller for alle sammensetninger av aktører, er fleksibilitet en viktig egenskap. Dyktigheten til å vurdere og til å skifte mellom strategier kan øke med mental rasjonalitet.

Dawes (1988:68) som har gitt en oversikt over hvordan og hvorfor menneskets tankegang avviker fra det rasjonelle, framhever Lockes påpeking av at mye av menneskets tenkning er assosiativ. Dawes (1988) viser at mange irrasjonelle reaksjoner kan forklares med følelser, forankringer, ekstrapolasjoner og andre kjente mekanismer. En slik assosiativ tenkning er sterkt preget av våre erfaringer og vil kunne gi raskere og ofte bedre resultater enn en rasjonell tenkning i vanlig forstand. En tolkning av evolusjonsteorien som over, kan forklare utviklingen av assosiative kognitive prosesser.

Et viktig spørsmål også i evolusjonsetikken, er hvilke mål mennesket har. Selv om de primære mål antas å være overlevelse og videreføring av hensiktsmessige gener, viser både spillteoriene og evolusjonsteoriene at dette kan nås best ved å ha andre mål, f.eks. via altruisme. Men hvis slike instrumentelle mål har sin virkning på suksess eller ikke, vil de også kunne føre til en evolusjon der disse styrkes på bekostning av de primære mål. Spillteoriene viser at slike agenter kan ha lang overlevelsestid. De viser også at vha. samarbeid og samparring kan faktisk slike agenter være meget evolusjonssterke.

En svakhet ved denne teorien, er dens antagelse om riktigheten av de rasjonelle og de evolusjonære teorier.

Konklusjoner: Kombinasjon av spillteori og evolusjonsteori gir en fornuftig forklaring på menneskets moral og etikk

Kombinasjonen av spillteoriene og evolusjonsteoriene kan forklare viktige sider ved mennesket moralske disposisjon og moral. Den kan også gi en plausibel forklaring på flere av menneskets innebygde motsetninger som rasjonalitet kontra irrasjonalitet, egoisme kontra altruisme og følelser kontra fornuft. Den kan også forklare hvorfor mennesket har utviklet verdier som vennskap, kjærlighet og selvrealisasjon som sine rasjonelle mål.

Spillteoriene viser også hvordan mennesket kan bære med seg evolusjonære “etterslep”.

Svakheten er at selv om mye kan gjøres plausibelt med henvisning til empiri, så er mye av grunnlaget fremdeles på det spekulative stadiet. Dette gjelder både for spillteoriene og de evolusjonære etiske teorier.

Verken spillteoriene eller de evolusjonære teoriene tar hensyn til utvikling som kan ha skjedd med moralen som konsekvens av samfunnets utvikling. Drøftingen av virkningen på moralen fra slike forhold ligger utenfor formålet med dette essayet. Vi nøyer oss derfor med å påpeke at alt om menneskets moral neppe kan forklares ved hjelp av slike rasjonelle eller evolusjonære teorier som er presentert i dette essayet.

Artikkelen er basert på

Leif-Runar Forsth: Moralloven inne i mennesket, Mellomfagsoppgave i filosofi, Universitetet i Oslo, 2000. For flere referanser, se denne.

Litteratur

I arbeidet med dette essayet har jeg brukt følgende litteratur:

Alexander, R.D.: Biological Considerations in the Analysis of Morality,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Aristoteles: Ethics, Penguin Books, London, 1976

Aristoteles: Retorik, Museum Tusculanums Forlag, København, 1983

Asheim, I.: Mer enn normer, Universitetsforlaget, Oslo, 1994

Axelrod, R.: The Evolution of Cooperation, Basic Books, USA, 1984

Barash, D.: The Whisperings Within, Harper and Row, USA, 1979.

Her tatt fra Singer (1994)

Bateson, M.C.: Purpose, Gender and Evolution, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Beauchamp, T. L.: Philosophical Ethics, McGraw Hill, USA, 1991

Bentham, J.: Introduction to the Principles of Morals and Legislation, Kap. I-IV, 1789.

Her tatt fra Warnock, M. (Redaktør): Utilitarianism, Collins, London, 1967

Bibelen, Bibel Forlaget, Nesbyen, 1997

Brinkmann, J.: Næringslivsetikk, Tano, Oslo, 1993

Churchland, P.M.: The Neural Representation of the Social World,

Artikkel i Danielson (1998)

Cold, B., Kolstad, A. og Larssæther S.: Aesthetics, Well-being and Health,

Norsk Forum, Oslo, 1998

Danielson, P.A.: Introduction, Artikkel i Danielson (1998)

Danielson, P.A.: Evolutionary Models og Co-operative Mechanisms: Artificial Morality

and Genetic Programming, Artikkel i Danielson (1998)

Danielson, P.A. (Redaktør): Modeling rationality, morality and evolution,

Oxford University Press, Oxford, 1998.

Danielson, P.: Artificial Morality, Routledge, London, 1992

Darwin, C.: The Origin of the Moral Sense, 1871. Her tatt fra Singer (1994)

Dawes, R.M.: Rational Choice in an Uncertain World,

Harcourt, New York, USA, 1988

Elster, J.: Nuts and Bolts for the Social Sciences,

Cambridge University Press, USA, 1989

Elzanowski, A.: The Moral Career of Vertebrate Values,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Fox Keller, E. og Ewing, M.: The Kinds of “Individuals” One Finds in Evolutionary

Biology, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Frederick, W. C.: The Moral Authority of Transnational Corporate Codes,

Journal of Business Ethics 10: 165-177, 1991

Gauthier, D.: Morals by Agreement, Clarendon Press, Oxford, 1986

Getz, K. A.: International Codes of Conduct: An Analysis of Ethical Reasoning,

Journal of Business Ethics 9: 567-577, 1990

Gewirth, A.: How Ethical Is Evolutionary Ethics?, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Goodall, J.: The Chimpanzees of Gombe, Harvard University Press, USA, 1992.

Her tatt fra Singer (1994)

Hobbes, T.: Leviathan, 1651. Her tatt fra Morgan (1996)

Huberman, B.A. og Glance, N.S.: Beliefs and Co-operation, Artikkel i Danielson (1998)

Hume, D.: A treatise of Human Nature, 1739 og 1740. Her tatt fra Morgan (1996)

Kant, I. (Redaktør: E. Storheim): Moral, politikk og historie,

Universitetsforlaget, Oslo, 1983

Kim, J.K.: Philosophy of Mind, Westview Press, Colorado, USA, 1998

Kollock, P.: Transforming Social Dilemmas: Group Identity and Co-operation,

Artikkel i Danielson (1998)

Küng, H. og Kuschel, K. J.: A Global Ethic, SCM Press Ltd, München, 1993

LaCasse, C. og Ross, D.: Morality’s Last Chance, Artikkel i Danielson (1998)

Lennox, J.G.: Aristotle on the Biological Roots of Virtue: The Natural History of Natural Virtue, Artikkel i Maienschein og Ruse (1999)

Maienschein, J.M. og Ruse, M. (Redaktører): Biology and the Foundation of Ethics,

Cambridge University Press, Cambridge, 1999

Marinoff, L.: The Failure of Success: Intrafamilial Exploitation in the Prisoner’s

Dilemma, Artikkel i Danielson (1998)

McGinn, G.: Evolution and the Basic of Morality, 1979. Her tatt fra Singer (1994)

McShea, R.J. og McShea, D.W.: Biology and Value Theory,

Artikkel i Maienschein og Ruse (1999)

Mellemseter, L.O.: Kronikk i Aftenposten om Turneringsteorien, 31.7.1997

Morgan, M. L. (Redaktører): Classics of Moral and Political Theory,

Hackett, USA, 1996

Nagel, T.: What Is It Like to Be a Bat? Phil.Rew. LXXXIII, 4 (October 1974):435-60.

Her tatt fra Kopisamling til Filosofi grunnfag, Oslo, 1999

Nagel, T.: The Absurd, Fra Mortal Questions, Cambridge University Press, Cambridge,

1979, pp. 11-23. Her tatt fra Kopisamling til Filosofi grunnfag, Oslo, 1999

Nitecki, M.H.: Problematic Worldviews of Evolutionary Ethics,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Nitecki, M.H. og Nitecki, D.V. (Redaktører): Evolutionary Ethics, State University of

New York Press, Albany, USA, 1993.

Orians, G.H. og Heerwagen, J.H.: Evolved Responses to Landscapes, 1992.

Her tatt fra Cold et. al. (1998)

Platon: Staten (Republikken). Her tatt fra Morgan (1996)

Povinelli, D.J. og Godfrey, L.R.: The Chimpanzee’s Mind: How Noble in Reason?

How Absent of Ethics?, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Richards, R.J.: Birth, Death and Resurrection of Evolutionary Ethics,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Richards, R.J.: Darwin’s Romantic Biology: The Foundation of His Evolutionary Ethics,

Artikkel i Maienschein og Ruse (1999)

Ross, W.D.: The Right and the Good, Clarendon Press, Oxford, 1930.

Her tatt fra Beauchamp (1991)

Rousseau, J. J.: Samfundspagten, Rhodos, København, 1987

Ruse, M.: The New Evolutionary Ethics, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Ruse, M.: Evolutionary Ethics in Twentieth Century: Julian Sorell Huxley and George

Gaylord Simpson, Artikkel i Maienschein og Ruse (1999)

Russel, B.: The Value of Philosophy, Fra The Problems of Philosophy,

Oxford University Press, 1969. Her tatt fra Kopisamling til Filosofi grunnfag,

Oslo 1999

Schmidtz, D.: Moral Dualism, Artikkel i Danielson (1998)

Singer, P. (Redaktør): Ethics, Oxford University Press, Oxford, 1994

Skyrms, B.: Mutual Aid: Darwin Meets The Logic of Decision,

Artikkel i Danielson (1998)

Slobodkin, L.: The Complex of Questions Relating Evolution to Ethics,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Sober, E.: Evolutionary Altruism, Psychological Egosim, and Morality: Disentangling

the Phenotypes, Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Sober, E.: Three Differences between Deliberation and Evolution,

Artikkel i Danielson (1998)

Stangeland, T.K., Forsth, L.R. og Solem R.: Den norske nasjonale Earth Charter

komités hjemmeside, Oslo, 1999: www.earthcharter-norge.com

Talbott, W.J.: Why We Need a Moral Equilibrium Theory, Artikkel i Danielson (1998)

Trivers, R.: The Evolution of Resiprocal Altruism, 1971. Her tatt fra Singer (1994)

Urbanek, A.: Evolutionary Origin of Moral Principles,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Williams, P.A.:Can Beings Whose Ethics Evolved Be Ethical Beings?,

Artikkel i Nitecki og Nitecki (1993)

Woolcock, P.G.: The Case against Evolutionary Ethics Today,

Artikkel i Maienschein og Ruse (1999)

Waal, F.de: Chimpanzee Politics, 1982. Her tatt fra Singer (1994)